Stuffed pig tailgating

This is going to be the last blogpost here. At 8 PM tomorrow I'll be on an airplane heading back home to all my beloved ones!
But before I can parade through the security check and the full body x-ray (can I have an endoscopy with that, sir?) we have a last few hours at school.
While I'm really looking forward to seeing my beloved family, I think I'll miss the other engineers. We've had a great time and hung out together almost every day.
We've shared so many laughs and meals, it feels a little weird leaving.
When I get home, I will probably have to go on a diet and try to lose a few burgers, but I'll have some good memories to look back. Also, it's important to keep a proper shed for...ehm... the toes... ;)

There's so many things I should have/could have/would have done, but America is a great country with amazing variety. It would take years to experience it all.
But at least I got to experience some Canadian tailgating. And we tried a local restaurant with good food (and excellent service if you like rainbows).
I can also look back on a lot of good food, ineteresting driving, shopping, NHL-game, jokes, sightseeing and worship.
We'll just have time for one last trip to Walmart before we try to find our way to the airport.

When I get home, I'll have 24 hours to rest before we throw a birtday party for our oldest daughter and an infant baptism for our youngest.
I guess its going to be a tough weekend, but my kids will make it worthwhile!

Good night everyone, see you on facebook!

Southern hospitality for y'all!

Next time I come to America, I'm going down south. At this point, I will refuse to attend any work related activities up here in the northern part until I get a chance to enjoy the southern hospitality.
The reason is the picture my friend from Mississippi has drawn of the great southern.
Everytime we go out for lunch or dinner (supper) he has some crazy story to tell which usually involves deep frying or catching some animal which is more likely to catch you first.
But if you look through the dangers of the wilderness (or frying), you'll see kind and welcoming people just waiting to lure you in like a fish. Once they get hold of you, you're in a five star hotel, all inclusive!
A week down there would probably speed up my shed project, but then again, I don't want no rusty toes!

I'd like to let you in on a few of the specialties, but I really don't want to spoil the fun. If half of what I'm hearing is true, it will be worth it's money. You should go see for yourself, I sure will!

If you have balls of steel and straight fingers, you would probably want to try noodling for catfish. You might want to start of with a few beers and possibly a tequila shot. It will help you calm down and ignore that anoying voice that keeps telling you what not to do.
Then, with the help of one of our friends from down south, get your self down to one of the small lakes that form after the flooding has retreated. Out in the water, you would hopefully find a submerged barrel or something similar. Inside of it rests your prey.
This is where your straight fingers comes in. Keeping those fingers staright as an arrow and nice and tight together, you ram you hand through one of the holes on the side of the barrel. Before you know it, you're going to have a catfish halfway up your arm. This is where you want to stay calm and grab hold of it's gills, but you'll probably shit your pants and loose the fish and a couple of fingers.
If you do keep calm, you can just fire up that fryer and you'll be eating catfish for supper (that's dinner for you yankees)!
Check out this video if you don't believe me. http://www.youtube.com/watch?v=LksuKTD8y0o

I'm not much of a hunter, so the following weekend activities just sound really cool, but I think they're not really my kind.
But if your bored in the south (which I think is impossible) you might want to try snake catching, Aligator hunting, hunting for Wild Boar or hunting Nutria rat. A Nutria rat lookes like a cross between a rat and a beaver, which is probably why they call it a beverrat in Dutch. Any of these specialties can be deep fried and will probably taste good with a side of fried green tomatoes.
For a pig or a Boar, your southern friends will make a big fire and roast the hole animal on that. Later on, the kids can enjoy some marshmellows from the fire, and you'll be in heaven as long as you can ignore the dog sized mosquitos.

No, seriously, I think I'd love the south. They might have some crazy stories for you, but the hospitality is unbelievable. I can't stop thinking, what would Norway be like with people like that?

My friend from Mississippi has promised to pick me and my family up when we come and visit Mississippi. He might also fix us a house while we're staying, and the thought of five (!!!) bathrooms is probably worth the trip alone...

A wonderful day

As a tribute to my American (and Canadian) friends, I will write this post in english, and hopefully my spelling won't be that bad.
This day has been really amazing in so many ways, and I'll try to explain to you why here.
First off, I recieved a text message from my wife this morning. Tax returns are due soon, and we just recieved a letter with last years taxes and the preliminary amount we get back. I didn't get anything back last year, so I was really surprised this year. Being a family man, all I can think of is ways to spend time with my family while doing something fun for all of us. That means all my spare time is used for finding good holiday options. I won't write what I have in mind though, since I know my wife is reading my blog. ;-)

Then our instructor/trainer/teacher gave us a free lunch at Romanos Macaroni Grill, a great italian restaurant just five minutes from the hotel. We've been there a few times before, but never for lunch. The food is great, but they use too much spinach. But I can just take that out, so it's not that big deal. I got the waiter to take a picture of us all.
(in the picture, from the left: Kris (Canada), Philip (DK), William, William (instructor), Keith (lead instructor), Paul, Ki, me, Aaron)
Lunch break was long but very nice. Me and some of my colleagues were talking about salt water aquarium, which me and my wife has been talking a lot about. If we move to a house next year, we might actually go for it and buy one. Having an aquarium is quite a lot of work, but it's fun as well. I had a fresh water aquarium some 8 years ago, so I know a little about it. I know salt water is different, but starting from scrach would probably not be a good idea. At least I know some of the basics. If I aim for next year I will have some time to read up on the subject.

To top it all of, two of our colleagues invited me and Philip to a hockey game in Newark. And that was crazy!!!
I've watched a few games back home, but going to a NHL game is a totally different experience! First of all, it's a lot bigger! The arena was enormous, seating more than 17000 hockey fans! I don't know how many poeple there really were, but I'm guessing something like 80% of the seats were filled. The state of the art arena (Prudential Center) was completed in 2007, costing nearly 400 million dollars!
The seats we got was in the upper corner oposite of the tv team. But there was a lot of other characters so we didn't make it on the screen. The view was quite ok, we got a good view of the ice and still close enough to see what was happening.
The game started slowly with only one goal for the New Jersey team. During the second period, it all exploded. The Columbus team stood no chance against a team on fire. I guess the fights was a sign of despair, but they lost those as well.
Third period was a little slower and it ended New Jersey 6 - 3 Columbus.

For some unknown reason some wise person in Newark thought this might be a good day for road work, so getting out of Newark was a bit tedious. But we finally got home.
I had an amazing day, but now I'll try to catch some sleep,
Tomorrow it's wednesday, and that means there's only three more days before I return home to my beloved family. Have a great day my friends!

Reklame!!

Når man er langt fra familien i en helt annen tidssone blir det mye tv-titting. Jeg tok med en bok, men tv-en er så fin å ha i bakgrunnen når man blogger eller surfer på nettet.
En ting jeg har lagt merke til er reklame. Litt for at det er mye av den, men også litt fordi det er noen typer reklame som utmerker seg:
- Medikamenter
Stort sett hver eneste reklamepause inneholder en reklame eller to for ulike medikamenter. Stort sett bare reseptfrie produkter, men det hender at reseptbelagte produkter vises også. Og siden det er Amerika, så består halve innslaget av advarsler om alt som kan gå galt hvis du tar medikamentet eller alle grupper som ikke må finne på å prøve medikamentet uten at 14 leger overvåker kontinuerlig.
Ja, jeg får virkelig lyst til å prøve...

- Biler
Virkelig stor overraskelse...

- Forsikring
Det er ganske tøff konkurranse mellom fosikringsselskapene og i reklamene går de rett i strupen på hverandre med direkte angrep på nanvgitte konkurenter.

Så min beste venn er Pay-per-view, men jeg har ikke råd til å leie filmer og serier hver eneste kveld. Da er det godt å ha en blogg å skrive på, eller en "eksamen" å besvare.

En herlig helg er over

Det var en flott helg, men jeg vil likevel si at den endelig er over. For dette var siste helg her i landet med alle de fete menneskene.
Fredagen gikk fort over, med bare en kjapp tur på det lokale Steakhouse. Jeg tok en Entrecote, min favorittbiff. Dessverre gjør de alt for store biffer her borte, så det er umlig å spise opp. Ofte må jeg droppe tilbehøret for å ikke gjøre det veldig pinlig.
Det er ikke så veldig farlig å ikke spise opp, for du får alltid ta med deg restene hjem, men det er litt begrenset hvor mange restebokser jeg kan stappe inn i kjøleskapet. Dessuten er vi ute og spiser hele tiden, så jeg vil aldri få tid til å spise restene. Så jeg prøve å unngå det.
Til og med lunsjen på lørdag var litt i overkant. Da var vi på shoppingeventyr i Amishland. I Pennsylvania i alle fall.
Bare rett over statsgrensen er det et stort Outlet kjøpesenter. Det er egentlig bare masse butikker samlet på et sted. Det likner ingenting på det vi kaller outlet, men du kan gjøre noen gode kjøp der. I mange av butikkene finner man spesielle rabattprogrammer eller gode tilbud. Nå var det i tillegg vårsalg, så får en stakkar fra Norge var det som å komme til himmelen! :)
Alle de store merkene var der, men det var mest klær og sko. Eneste skikkelig guttebutikk var BOSE, men BOSE er ganske dyrt selv her så no play.
Men jeg skjønner nå hvorfor Jenny liker så godt å handle til barna, for det var utrolig kult samt at det er veldig takknemlig.
På kvelden var jeg egentlig klar for fisk, men det var sånn utrolig kø på Red Lobster så vi dro heller på Muldoons, den lokale irske restauranten.
Vår venn fra Mississippi er veldig bekymret for vekten på oss småtroll fra Norden, så han stapper i oss herlige forretter før de overdimmensjonerte hoverettene.
Lørdagens forrett blir nok en hit som kosesnacks når vi får venner på besøk hjemme, så jeg skal ikke skrive om den her.
Søndagen ble en ny tur til New York. Denne gangen var været helt perfekt og vi tok sjansen på noen severdigheter. Allerede på vei inn skjønte vi at vi ikke var alene om denne gode idéen. I tillegg til et fantastisk vær så var det også New York Half-Marathon så mange gater var stengt. Vi så en løper men er litt usikre på om vi så denne før eller etter løpet. Men det er ikke så farlig siden det knapt var årsaken til vårt besøk. Første stopp Sjømannskirken.

Tidligere skrev jeg litt om hvor vanskelig det var å komme inn i USA, og dessverre har terrorfaren gjort sitt til at severdigheter ikke lenger er hva det var.
På vei inn i Empire State Building ble vi ledet på en endeløs ferd gjennom billettsystem og sikkerhetssjekk. Sikkerhetssjekken bestod i røntgen av sekker, bagger eller vesker samt metalldetektor. Sikkerhetsvakten som matet røntgenmaskinen var trivelig og spurte spøkefullt om jeg hadde med meg noen bomber. Kudos for at han forsøkte å lette på stemningen.
Så fortsatte ferden i store sirkler til vi omsider var fremme ved heisen. Billettluken hadde ikke sagt noe om at vi måtte ha egen billett til det øverste observasjonsdekket, så vi stoppet ferden i 86. etasje. For en utsikt!!!
Deretter begynte en ny endeløs ferd til bunnen og utgangen.
Men vi var ikke lei av å gå enda, og fortsatte sydover til Battery Park. Det er en veldig lang gåtur, men når man kommer til Washington Square, SoHo, TriBeCa og Little Italy er det virkelig verdt turen. Disse mindre bydelene er fulle av deilig kultur og yrende liv. Det føles som milevis fra travle New York mellom skyskrapere, og man kan virkelig føle pulsen på byen mens man spasserer gjennom nabolagene.
På veien tittet vi innom Ground Zero, stedet der World Trade Center en gang stod. Jeg var oppe på toppen sist jeg var her, så det var nærmest obligatorisk å titte innom. Nå er de i gang med å bygge to nye tårn og en minnepark. Det blir spennende å se når det hele blir ferdig, men nå var det lite å se.
Vel fremme i Battery Park kunne vi konstantere at siste ferge til frihetsgudinnen hadde gått. Det skulle visst starte opp senere, men vi var slitne og trøtte og synet av teltet med nye sikkerhetstiltak i form av røntgen og metalldetektor var ganske avskrekkende. Og jeg hadde ikke en gang en bombe...

En t-bane-tur senere var vi fremme på Times Square og rettet oss inn på Toys'R'Us.
Denne enorme butikken har et pariserhjul inne!!! Ja, det er helt sykt, men et tre etasjer høyt pariserhjul snurrer sakte men sikkert mens unger hyler og skriker etter foreldrenes oppmerksomhet og blitzens gunst.
Toys'R'Us har virkelig alt. Ikke bare leker, mens også en spedbarnsavdeling, Babies'R'Us, og godtebutikk og alle tenkelige avdelinger fulle av leker. Der vi hjemme har egen hylle med Barbie har de her en egen avdeling. Andre merker som har egen avdeling var (som vi så) Star Wars, Iron Man, Thomas Toget, Lego (med modeller av Chrysler Building, Empire State Building og Frihetsgudinnen), en eller annen spesialagent (IKKE oso) og noe dinosaurgreier.

Så var det bare å sette seg i bilen og sette kursen for hotellet.
Det var en slitsom men herlig dag. Vi fikk sett mye selvom sikkerhetstiltak satte en brems på opplevelsen.

Kjøpekraften overgår tyngdekraften

Da jeg reiste over hit var kofferten min bare halvfull eller så. Hvorfor det? For å shoppe så klart!
Og er det en ting man legger merke til når man reiser rundt i USA så er det at penger er til for å brukes. Nå er jo USA i den heldige situasjonen at de har et veldig stort indre marked, så de er ikke avhengig av import/eksport for å holde det gående. Det har nok en viss innvirkning på hvordan den jevne amerikaner forholder seg til penger.
Så er det jo ikke slik at alle amerikanere er rike, selv om man fort kan få det inntrykket når man ser alle husene og bilene. I dag fant jeg ut at for eksempel en Cadillac Escalade koster omtrent det samme som bilen jeg nå har hjemme. Og det er sinnsykt, for en Escalade er liksom en FET SUV! Og husprisene i mange områder her er jo maks en tredjedel av husprisene hjemme.
Men de har jo middels lønninger og høy arbeidsledighet for å kompensere litt så det ikke skal ta helt av. Dessuten rammet jo "finanskrisen" hardere her enn noe annet sted, hvis vi ser bort fra vulkanøya tidligere kjent som Island. (Unnskyld til eventuelle islendninger)
Så når vi kjører rundt så er det alltid små handelssentrum eller kjøpesentere. Eller restauranter. Det er virkelig tydelig at man skal bruke pengene man tjener.
I en kapitalistisk verden er det jo fornuftig, siden et slikt system er basert på at pengene er i bevegelse.
Noen kjøpesentere er store og flotte som Sandvika storsenter, akkurat sånn vi har sett de på film, mens de har også "strip malls" som er nesten som et lite handelssentrum hvor du kanskje ikke har butikkene under tak en gang. Det kan nesten minne om de gamle bydelssenterene fra 80-tallet. Noen steder kan også minne om Alnabru der man har store kjeder samlet på et sted og man er fullstendig avhengig av bil, dels fordi det er utilgjengelig og dels fordi varene gjerne er litt større.
Mange kjøpesentere eller strip malls har ganske nøkternt utvalg av butikker, men du finner alltid en eller annen større kjede.

Manhattan blir en egen klasse. Hele Manhattan er som et eneste stort strip mall, med sikkert tusenvis av butikker, og mange av de store og luksuriøse kjeder eller merker. Sist jeg var i New York hadde jeg en reiseguide og det var nok et lurt trekk. Jeg prøvde å finne ulike steder og butikker på Google Maps, men New York er så overveldende at man blir helt slått ut. Da hadde det vært godt å ha en liten bok som kunne hjelpe til.
Mobiltelefonen ville normalt fyllt den rollen, men datatrafikk er så dyrt at jeg ikke tør tenke på det. Siemens betaler regningen, men jeg tror jeg ville blitt veldig godt kjent med teppet på sjefens kontor om jeg ikke hadde skrudd av datatrafikk. Kun en gang har jeg brukt det aktivt. Da hadde jeg rotet meg bort og det GPSen foreslo made no sense. Utrolig nok.
Da var jeg faktisk på vei til et kjøpesenter, tro det eller ei.
Nå er det snart helg igjen, og vi får tid til noe annet enn å jage fra kurs til hotell til middag og til hotell. Tid for å slappe av og tid for å bruke noe av denne kjøpekraften som ligger i spenn i lommeboka. Kanskje jeg endelig kan finne noen sko?
Min opprinnelige plan om å kjøpe klær faller nok litt i fisk. Det er alltid det samme problemet for menn, uansett om man er her eller i Norge. Herrebutikker har alltid grå eller sorte og lite spennende klær. Det er lettere å få en fancy dress enn det er å finne en fin bukse som sitter fint og komfortabelt. Gensere har jeg outsourcet til Jenny, for det er umulig.
Det er et par kule butikker, men jeg er nok ikke så kul i klesstilen som jeg trodde.
Abercrombie & Fitch er vel noe av det kuleste som var å finne i Rockaway der jeg var forrige helg, men ikke helt min gate. De hadde også en butikk som minte mye om Carlings, bare mer surfemerker. Av en eller annen mystisk grunn var det overvekt av jenteklær der.

Så hvis du vil ha med deg noen tips på veien, så skal du ha en reiseguide. Og en skikkelig GPS som kan veien. Og, om ikke en klar formening om hva du vil, så i alle fall en idé.
For shopping i USA kan være gøy, selv om det ikke er for meg...

The secretary of social events having a screwdriver

"Why is the lid closed?"
"Oh, it was open, but my shed was in my way and pushed it and it closed"
"Your what?"
"My shed"
"What?"
"You'd want a shed, 'cause you don't want them toes to get all rusty, so you'd build them a shed. But my shed got in my way and closed the lid."

Når man reiser av sted på faglige samlinger, uansett om det er seminar eller kurs, så har man gjerne noen tanker om hva det innebærer. Noen har til og med gjort seg opp en mening om hva de vil og ikke vil. Jeg er en sånn.
Noe av det verste jeg vet er påtvungene sosiale sammenkomster. For eksempel når jeg reiser charter og man har en sånn fjollete vertinne fra Sverige som skal dra meg med på alle mulige "drikke-seg-dritings-og-få-minst-mulig-ut-av-ferien-bortsett-fra-solbrent-og-hodepine"-opplegg, eller kurs og seminarer med sosial middag etterpå.
Bare for å rydde unna misforståelsene med en gang, jeg liker å omgås andre mennesker. Det er denne krampaktige "sosiale" drikkingen jeg ikke liker.
Jeg var selvsagt litt (sundt) skeptisk da jeg satte meg i setet på flyet og reiste over hit.
Heldigvis har mine fordommer blitt gjort til skam. :-)
Mest av alt skyldes det nok at vi har blitt en ganske sammensveiset gjeng som gjør veldig mye sammen, men helt uten press. Vi legger opp til å gå ut og spise sammen, både lunsj og middag. Men hvis man ikke orker eller har andre planer så er det totalt akseptert. Dessuten er det absolutt ikke noe som helst drikkepress, og siden jeg ikke drikker alkohol er det veldig viktig.
De andre spør høfflig om det er etter eget ønske eller om det skyldes andre faktorer og jeg svarer at det er etter eget ønske. Så er det greit.
Og den lette stemningen tror jeg kommer fra at vi har en komplett aksept for hverandres ulike holdninger og ståsted. Vi er tross alt en gjeng med nerder av ulik bakgrunn fra ulike steder, både i USA og i verden.
I tillegg er instruktøren på kurset utrolig morsom, og la lista ganske lavt allerede første dagen. Han benytter seg av sarkasme og ironi veldig mye, og på den måten letter stemningen veldig. Humoren hans er helt i min gate!
Humor blir på en måte et ankerpunkt, og jeg merker at jeg føler meg mer akseptert når jeg kan slenge en kommentar som blir godt tatt i mot.
Det er noen artige skruer på kurset også, og denne ene som jeg feilaktig har referert til som Memphis er en favoritt. Vi er ikke helt på samme nivå i praten, men han kan noen historier og har noen kommentarer som kan få deg i knestående av latter.
Utfordringen er sørstatsdialekten, men faktisk tar jeg den nesten bedre enn noen av de andre.
Oss utlendingene (Norge, Danmark og Canada) for gjennomgå ganske mye. USA og Canada er jo litt som Norge og Sverige og på hverandre hele tiden. Og de fleste har vel fått med seg at USA ser på Europa som veldig spesielt, på alle måter. På mange områder ser de litt opp til Europa, men ofte ser de på Europa som et eksklusivt reisemål. De vil gjerne reise til Europa, omtrent som at vi vil til syden. Hva nå det betyr.
De to siste dagene har vært en tanke mindre tøysete siden vi har demontert instrumentet og satt det sammen igjen. Det har vært svært lærerikt og noe vi alle har ventet på helt siden vi ble påmeldt til kurset.
Det er klart at demontering av et slikt instrument er krevende både mentalt og fysisk, men da er det jo også godt når man finner tid til en og annen kommentar som letter litt på stemningen.
Kurset har også to andre støtteinstruktører, men de gjør ikke så mye av seg. Han ene er for det meste veldig stille, men liksom ikke helt nerdetype. Hun andre prøver å være morsom, men hun fremstår som sexist og det synes jeg blir alt for stereotypisk og kjedelig. Jeg tror hun rett og slett strever for mye etter aksept i et mannsdominert yrke.
Det viser jo at samtidig som at humor er kjempeviktig er det også et minefelt som kan koste deg dyrt.
I tillegg møter man humor nesten over alt her, men selvsagt trenger de å bli litt bedre kjent med deg før de drar i gang vitser. Men det har jo selvsagt med kjemi å gjøre, de må vite hva slags person du er før de tøyser litt. Men sånn er vi vel alle.
Humoren vår spiller nok mye på kjønn og nasjonalitet, men på den riktige måten er det veldig riktig.

"You can call me at any time until 7 o'clock, 'cause that's when Spongebob starts"
"European time?"
"Yeahnooooooooooooooooooooo!"

(The shed er altså ølmagen, et byggeprosjekt som gjerne starter i tredveårene og varer livet ut...)

Shoot em up!

Kurset er i gang igjen og det er noe begrenset hva man kan oppleve på slike dager. Men av og til dukker det opp noe som er verdt å skrive om og i dag var det faktisk to.
Eller faktisk tre, hvis man synes det er kult at det ble holdt en pressekonferanse på hotellet der et eller annet fotballag (amerikansk fotball, that is) signerte kontrakter med noen nye collegetalenter.
For det meste føltes det som å sitte i en kjøttdisk siden hele fellesrommet var full av forvokste broilere som klamret seg fast til sine gylne kontrakter.

Vel, etter dette dro et par av oss til noe som heter Pub 199. Stedet er ganske populært og velkjent (?) for sitt, ehm noe spesielle inventar.
Atmosfæren er god, maten er billig og egentlig ganske god og rikelig. Betjeningen er omtrent som man forventer på en pub, og interessant nok går de rundt med et stort plastkar når de samler inn oppvasken. Ikke helt som på restauranter med duk, kan du si.
Men så var det innventaret da. På veggene henger det hoder eller utstoppede dyr i hopetall. Angivelig over hundre av de og alle skutt av eieren av puben. Eller, tre av de er kunstige. De legger ikke skjul på det, og det er lett å se hvilke de er så det er ikke noe biggie. De er et elefanthode og et neshornhode som begge ser ut til å være laget av plast. Siste er vanskeligere. Mange tror nok det er giraffen, men rett ved siden av den er en Jackalope. For de som ikke er kjent med myten, så er det en kanin med horn.
Jeg vil påstå at dette stedet er veldig spesielt og at vi nok ikke finner dets like i andre land enn amerika. Du må gjerne motbevise og jeg vil ikke ta det tungt. :)

Det andre er nok ikke like spennende, men desto mer sært.
Jeg satt nettopp og slappet av med litt tv, og mitt i en South Park-episode var det reklame for rifler. Ja, det var reklame for skytevåpen. Passifist eller ikke, jeg synes kanskje det er litt vel spesielt. Det er ikke så ille at jeg må ringe noen å protestere, men amerikanerne burde kanskje ta et skritt tilbake og revurdere siden de har velkjente problemer med skytevåpen.

Så der har du dagens opplevelser. Ekte amerikansk. Maten var ganske bra. Jeg tok en kylling cæsarsalat med 8 fileter, helt i tråd med amerikanske overdådige porsjoner.
Så ble det hummer og krabbebein på de to andre. Hummeren er visst billig her, tror han betalte under hundrelappen for den. Uten at jeg aner hva det koster hjemme.

Ha en fin dag!

Kirkens nødhjelp møter luksus, og hjelp på kjøkkenet

Regnet har avtatt litt og vi kunne forsøke oss på en tur til New York, altså Manhattan.
Med min fantastiske GPS skulle det vise seg å være litt av en prøvelse. Nå kan jeg altså si at jeg har kjørt i New York, men kan også si at det er tøft å ta t-banen...
Hovedformålet med turen var en tur i Sjømannskirken, men vi ville jo også se litt av byen hvis været tillot det.
Sjømannskirken ligger bare rett nord for FN-byggningen og litt research på forhånd ga meg adressen til et p-hus rett rundt hjørnet. Det var en drøm for Jenny, men også andre som har ulike varianter av p-hus-angst, for her var det bare å kjøre frem til en liten bod, så fikk vi en kvittering og en ansatt parkerte bilen for oss.
Vel inne på Sjømannskirken ble vi litt bedre kjent med de som for tiden jobber her før Gudstjenesten satte i gang. Jeg skal innrømme at tårene trillet da jeg så de herlige barna til presten leke. Savnet til mine egne ble rett og slett for mye. Siden det fortsatt er faste var det å dele overskuddet med de som har mindre et viktig tema, og prekenen ble holdt av en som tidligere har jobbet for Kirkens Nødhjelp. Hans historier fra Kongo og Sudan preget meg veldig, og satte også Joh 6,1-15 i et perspektiv. Vi må tenke nytt og større om det å dele.
Jeg må si at kontrasten var stor til våre forsiktige steg ut på 5th Avenue, luksus-shoppingens eldorado. Jeg hadde på forhånd plottet et par steder, men ellers skulle vi bare ta inn atmosfæren og se litt på denne byen som aldri sover.
For deg som leser som aldri har vært i New York, det er ikke sånn som på film.
Jeg tror nok at jeg likte det bedre forrige gang (ca 13 år siden). Men stress og støy til tross, New York har mange gylne øyeblikk. Men man må ha en reiseguide.
Det blir jo minst en tur til siden det er en søndag neste helg også, så jeg skal se om vi kan plukke opp en reiseguide før det. Men en rask opptelling av steder vi har sett i dag:
- FN-byggningen
- Central Park
- Columbus circle
- Times Square
- Broadway
- Grand Central station
- Diverse bygninger som eies av kjente personer eller innehar mer eller mindre kjente selskaper
i tillegg til en haug med butikker. 5th Avenue har jo det meste, og alle merker har sin egen butikk. Den eneste vi tok med på turen var Apples glasskube, en virkelig severdig butikk uansett hva man synes om Appleprodukter.

FN-byggningen kjørte vi forbi på vei inn, men flaggene var ikke oppe, så vi valgte å ikke gå tilbake. Central Park ble et naturlig stopp etter Apple-butikken, men parken er enorm. Det var himmelsk å bare spassere der mellom gressletter og trær og nyte synet av små grå ekorn, mens larmen fra byen holdt seg på avstand.
Omtrent ved Times Square begynte det å bli ufremkommelig, og blikket flakket mellom gigantiske reklameskjermer og distraksjoner fra stemmer som snakket kjente språk.
Stakkars små serviceingeniørføtter er ikke laget for lange gåturer, så da vi var nede ved 42nd street vente vi nesen sakte men sikkert mot bilen.
Og igjen la vi våre liv i hendene på en GPS som under tvil kan forskjellen på høyre og venstre, og pga skyer og skyskrapere ikke kan angi posisjonen med særlig bedre enn 50 meters nøyaktighet. Men åpenbart kom vi oss ut, og saktens skal vi klare å finne veien inn igjen neste helg.

Så har jeg bare en liten bekymring igjen. Det virker umulig å finne utstyr til KitchenAid (Og siden den er amerikansk har jeg store problemer med å forstå hvorfor). Min elskede kone vil så gjerne ha noen små tilbehør til sin nye kjøkkenmaskin, men når Internett sender meg til en butikk så har de såvidt selve maskinen.
Godt jeg har et par uker til, ellers hadde jeg nok gitt opp.

Nå er jeg mett på deilig (og ekte Italiensk) pasta og skal sløve litt foran TVen før jeg legger hodet på puta. I morgen er det kurs igjen.

Biler, vann og shopping

Det er endelig helg og muligheter til å gjøre noe annet enn kurs. Kurset er veldig bra, men det blir lange dager. Jeg vet ikke om det er tidsforskjellen eller hva det er, men det er lite fristende å gjøre noe særlig på kveldstid etter middag.
Dagene blir fort sånn frokost, kurs, hotell, middag, sløve.
Vi visste allerede at det skulle regne og blåse, så jeg ble vel ikke veldig overrasket da jeg hørte lyden av regn i morges. Men det jeg kaller regn hjemme er vel omtrent som yr her borte. Så det passer jo fint med at alt er så stort i USA. :)
Etter å ha spist frokost og sturet et par timer bestemte jeg meg for å legge ut på tur. I en naboby som heter Rockaway finnes nemlig et stort kjøpesenter. Ehh.... Nå gikk strømmen her...
Jaja, jeg løp til bilen, knappet inn adressen på GPSen og kjørte av sted. Den GPSen kan du få billig av meg, skal fortelle litt mer om den etterpå.
Etter VELDIG mye om og menn kom jeg frem og kunne gå litt rundt å titte før jeg endelig fant noe spennende. Det er veldig mange butikker på det senteret, så det var litt av en jobb å finne noe som helst. Og jeg er fremdeles ikke sikker på at jeg fikk med meg alt.
Det ble egentlig lit overveldende, samt at jeg nok ikke er så vant med shopping, så etter å ha plukket opp noen gaver til ungene bar det hjem, dvs via en annen by for å se etter om det var noe kult der, hvilket det ikke var. Så hjem.

Hmm... Strømmen er tilbake. Det var jo bra.

Etter å ha kjørt litt i en uke, og mye av det i dag - det kan jeg se på bensinmåleren - så har jeg gjort meg opp noen tanker om amerikanere og trafikk.
Første jeg la merke til var at de aller fleste veiskilt har tekst. Relativt mye tekst til å være et skilt langs veien. Symboler er nærmest ikke-eksisterende.
Det andre er fargevalgene. Det uhyre sjelden man ser andre farger enn gult, hvitt og grønt. Jeg tror USA med fordel kunne benyttet flere farger, i alle fall rødt.
Det tredje er at du må virkelig følge med overalt i trafikkbildet, for det kan fort være et halvt malplassert skilt som er superviktig for deg.
Det fjerde er fartsgrenser. Jeg hadde hørt at politiet her er superstrenge på "speeding", men likevel kjører alle amerikanere for fort. Jeg vil ikke gjøre det, for det siste jeg vil er å havne i noe klammeri med politiet, men det gjør at jeg stikker meg ganske mye ut i trafikken. Men ellers er det jo bare å kjøre på, passe på å blinke hit og dit, så går det stort sett bra. Det er et virrvarr av veier hit og dit, men det hjelper litt å ha GPS. Jeg får si litt, for det er ikke alltid GPSen vet forskjell på høyre og venstre (!!!) og det hender ganske ofte at den ikke har riktig vei eller husnummer inne. Derfor har jeg gjort det til en hovedregel å alltid sjekke kartet først, og i tillegg har jeg med mobilen med Google Maps (Siemens betaler) hvis jeg kjører meg vill (som i dag). Litt på grunn av den elendige GPSen og litt fordi det er sunt å bruke hodet så prøver jeg å kjøre uten litt innimellom.
Alt i alt tror jeg amerikanerne kan lære ett og annet av oss europeere når det gjelder bilkjøring, men det er ikke så ille som jeg hadde fryktet.
Tross alt kom jeg meg helskinnet tilbake til hotellet. Og så kan jeg se på regnet, 50 mm er ganske mye... Ikke rart det er flomvarsel i enkelte områder.

I morgen blir det tur til New York. Om ikke annet så skal jeg få med meg en Gudstjeneste i Sjømannskirken. Det er ventet mindre regn, men sikker nok trafikk likevel.
Så skal vi se om ikke det er ett og annet å fortelle om fra det store eplet, hvis ikke GPSen leder meg til en helt annen by? :)

Her er en liten videosnutt tatt med mobilen. Fint vær, ja..

Høflig møter nordmann

Jeg lovte å gjøre en liten billedserie om hotellrommet så her kommer den. Det er vel teknisk sett en suite, men samme det.

Når jeg kommer inn i suiten har jeg et lite kjøkken på venstre side. Der finner jeg kjøleskap med frys (ismaskin), mikrobølgeovn, oppvaskmaskin og to gass-kokeplater. Kaffe, te og mikropopkorn er selvsagt innkludert.

På høyre hånd er det en liten sofagruppe og et mikrokontor. Det blir litt sløvt å sitte i senga hele tiden, så jeg sitter for det meste i sofaen når jeg surfer på nettet (gjerne etter middag), mens tv-titting gjerne blir fra senga (TV-en vises ikke så godt her, men står mellom sofagruppen og senga). Gjett hva jeg skal kjøpe når jeg kommer hjem... :)

Så da er senga naturligvis lenger inn i rommet. En herlig dobbeseng med masse puter. Jeg sover veldig godt i den, eneste som er å klage på som ikke vises på bildet, er varme/AC annlegget. Det sitter på ytterveggen bak TV-en, og bråker ganske mye. Vel, bråk er jo litt subjektivt, men i begynnelsen føltes det som om den var drevet av en V8-motor.


Videre inn, blir vel bak kjøkkenet er først garderoben med håndvask, så dusj/badekar og toalett. Garderoben har todørers skyvedørsgarderobe på høyre side og masse skuffer på venstre. Stort sett alt man trenger og mer til.



Til slutt har jeg tatt et bilde fra senga og mot inngangsdøra. Det gir kanskje et helhetsinntrykk av rommet.

Betjeningen på hotellet er helt fantastisk, og helt i tråd med standarden på hotellet. Men det som slår meg er at
servicenivået generelt er helt annerledes her enn hjemme. Med unntak av en viss grensevakt på flyplassen, men alle regler
har jo unntak.
Overalt hvor man går blir man hilst og ønsket velkommen. (Nja, kanskje ikke Wal-Mart, men det var vel ikke helt forventet heller)
De aller fleste spør hvordan det går og setter selvsagt pris på at man spør tilbake. Det er litt uvant, men det kommer seg.
Jeg burde kanskje ha et skilt som sier "Norwegian" så jeg er unnskyldt?
De fleste restauranter har personale som åpner dører både inn og ut av restauranten, og ønsker deg velkommen. Jeg synes det gjør mye og særlig når man er vant
til å knapt bli vist til en plass.
Personalet er også veldig oppmerksomme på å rydde og fylle på. Det er mulig at det er økonomisk motivert, hva vet jeg, men det er trivelig uansett.
Man føler seg ivaretatt, og det liker jeg.
Mitt inntrykk er at amerikanere (i alle fall her i New Jersey) er mye mer personlige. Ingen av kursdeltagerne er fra området, og de ser ut til å leve opp til standarden de også.

Ved avreise tenkte jeg mye på dette med Sir og M'am, men det er nok ikke så utbredt. Det blir litt mer spesielt, men det forekommer. Faktisk mest på kurset, men det er en del av humoren til instruktøren vår. Hans humor er helt i min gate, men jeg merker at det er litt vanskelig å få til humoren andre veien. Tror det er litt sånn språkbarriere, og antar at det kommer etterhvert.
I dag fikk vi skyt for engelsken (har jeg sagt at en deltager er fra Danmark), og jeg liker å høre det. Engelsk har alltid vært viktig for meg, men selvsagt er jeg litt rusten nå etter så mange år hvor jeg ikke har hatt bruk for det på ukentlig basis. Men nå kommer det i full fart. Faktisk måtte jeg nesten konsentrere meg for å skrive på norsk her. Og det likevel når jeg snakker "norsk" med min danske venn.
Jeg får si norsk i gåseøyne for det blir fort litt dansk-tilpasset. Forskjellen ligger vel mest i tonefallet, og noen ord er litt... gammeldagse?
Vi har en fra Canada også, og han fortalte at hvis jeg syntes de var høflige her skulle jeg komme til Canada. For DER er de høflige!!
Jeg tenker spennende, men også "hva tenker de om nordmenn da?".
For all del, nordmenn er ikke bare drittsekker. Tro meg, jeg er stolt av å være nordmann, men vi har mye å lære om høflighet, og spesielt på kundeservice.
Mange butikker hjemme behandler kundene som noe plagsomt, hvilket er rart siden det er kundene de lever av.
Takket være en strøm av svensker til Norge har vi fått noe økende kundeservice i Norge også, men vi burde egentlig klart oss bra både uten svensker og amerikanere.

Høfligheten er nok ikke like fremtredede i trafikken, og det blir nok neste tema. For amerikanere og trafikk er noe underfundige greier. En venn av meg sa "amerikanere kan ikke kjøre bil", og det er jo rart siden alle kjører alltid. Heng med, så skal jeg fortelle mer!

Utvidede tanker

Jeg er litt delt om jeg skal skrive om et tema allerede nå, eller om det er litt tidlig. Så har jeg vel egentlig landet på at det er best å skrive litt generelt, men selvsagt har jeg mange tanker om ulike deler av turen.

Jetlag?
Ja, selvsagt. Jeg sliter fortsatt litt med at jeg er veldig trøtt tidlig på kvelden, og våkner ganske tidlig på morgenen. Men jeg prøver å flytte døgnet, så om et par dager burde jeg være mer normalisert. Men vi får se. Kurset er ikke spesielt tungt å følge, så det går fint. Det er faktisk veldig mye humor på kurset og instruktøren tøyser ganske mye, så vi får en fin og lett atmosfære. Foreløpig vil jeg ikke påstå at den er for lett. :)
Magen er vel sånn noenlunde justert. Apetitten var nærmest fraværende til alle måltider de to første dagene, og jeg ble nesten kvalm av å tenke på mat, men i dag har vi spist middag på "Longhorn steakhouse". Hun servitrisen så litt rart på meg når jeg ikke ville ha poteter til, men 500g er mye for lille meg, og det er som de sier: "Alt er så stort i Amerika".
Jeg gafflet innpå en sykt deilig Ribeye som tydeligvis er omtrent som en Entrecote. Denne hadde også litt bein. Den var krydret meg et fantastisk godt krydder og grillet på åpen flamme. Denne restauranten hadde vist sin egen definisjon på stekingen for vi fikk alle litt råere enn vi bestilte. Men vi var enige om at det var svært godt likevel og at det trolig ikke hadde så fryktelig mye å si.

Rett før jeg dro fikk jeg en herlig forkjølelse som ikke helt vil slippe taket. Jeg prøvde tepper på flyet, men nå er det bare værre. Men det skal vel bli værre før det bli bedre, så jeg snufser meg gjennom dagen full av håp om at det snart er over.
Jeg er nesten tom for nesespray, så jeg tok en tur på lokale Wal-Mart for å plukke opp noe for å få puste litt igjen. Her bruker de selvsagt piller (men heldigvis ikke store) siden det finnes piller for alt her i Amerika. Er ikke helt overbevist om de funker like bra som nesespray, men "legen" på Wal-Mart sa jeg skulle prøve en dag eller to før jeg eventuelt kom tilbake for å få nesespray eller noe annet.
Vi får se!
Wal-Mart i seg selv var en skrekk/fryd opplevelse. Det er som å komme inn på 4x Smart Club. Jeg vet ikke om det er generelt eller om det er bare denne, men den virket veldig ren og trivelig sammenliknet med Smart Club.

På kurset er vi 7 stykker (avbildet øverst) og vi henger sammen for det meste. Jeg er litt sånn delt i forhold til "tvangs sosialisering", men det er jo helt klart mye bedre å gå ut sammen og spise og prate enn å sitte på hotellrommet og ha det kjipt med take-out.
Siden det også er en dansk kollega med så er de veldig interessert i hvordan ting er i Europa. Av åpenbare grunner kan vi stort sett svare kun for skandinavia, men noen ting har man jo lært om de andre landene.
Det er veldig gøy å fortelle om alt vi har og ikke har, men det kan bli ganske utfordrende siden mye handler om penger. Særlig når det er enhetspriser, uansett om det er bensin eller bolig. Da må jeg først regne om enheten og valutaen, så regne tilbake. Selv med fancy kalkulator på mobilen så ødelegger det litt flyten i samtalen. Men men. Sånn er det.
Stort sett alt vi har pratet om til nå er ca 3 ganger så dyrt i Norge, ser ut som det er en rimelig brukbar faktor.
De tror jo vi er oljesjeiker som har råd til dyre biler og dyre hus og alt annet dyrt. Vi har ikke diskutert lønnsnivå enda, men tipper det er en vesentlig faktor.
For moroskyld, den halvkilos biffen jeg konsumerte i dag kostet ca 120 kroner...

Et annet stort samtaleemne idag har vært tro. Amerikanerne har et veldig naturlig forhold til kirke og tro, og det liker jeg. Når vi snakker om tro så er det ikke noe "hvorfor tror du" eller "hvorfor går du i kirken", det er nesten som en selvfølge at man tror og går i kirken. Det er nok ikke alle deltagerne som tror, men de respekterer tro på en annen måte enn hjemme. Også på dette området blir det naturligvis mye sammenlikning, og jeg forstår raskt hvor influert vi er av det amerikanske samfunnet. Mye av det som definerer deres hverdag er også en viktig del av vår hverdag.

Men nå skal jeg slappe av litt foran tv-en. Mulig at jeg prøver å lage en billedserie av hotellrommet til i morgen, hvis jeg gidder å rydde litt. Kan være morsomt å vise frem. Da vil det også være naturlig å snakke litt om service og høflighet.

Begynnelsen

Ja, da er jeg på plass i USA. I nesten 3 uker skal jeg tilbringe dagene på et kurslokale i Flanders, og på et hotellrom i Stanhope. Alt sammen ligger i New Jersey, bare en time fra New York.
Siden jeg skal være her så lenge tenker jeg at jeg kanskje blir litt bedre kjent med Amerika i forhold til forrige gang da jeg var 5 dager i New York.
Jeg vet ikke om jeg er for ambisiøs nå, men planen er å ta for seg noen enkeltemner noen dager, og andre dager bare allment skrive om det jeg opplever. (Nei, ikke hver dag) Så skal jeg selvsagt legge ut litt bilder så man kan se selv hva jeg opplever.

Det blir selvsagt minst en helg i New York for å oppleve noe av det jeg har sett før, noe av det som er nytt og noe av det som jeg ikke fikk med meg sist.
Så får vi se hva dagene tillater. Enn så lenge er jeg litt døgnvill, men ikke så ille. Satser på at det retter seg opp ganske fort. Vi får se litt på hva som er tilgjengelig her da, om det er noe annet morsomt å kjøre til. Dette med kjøring er i alle fall et av emnene jeg skal skrive litt om, men det tar vi litt senere. Nå skal jeg fortelle litt om reisen.

Gardermoen
Først ble jeg møtt av en øst-europeisk dame som hadde en million spørsmål om baggasjen min. Det var mest "hvem har pakket den" og "når brukte du sist". En del av meg kan forstå hvorfor de gjør det, men vi snakker også NADA tillitt til sikkerhetskontrollen.
Om sider fikk jeg sjekke inn, og det gikk usedvanlig smidig. Jeg bare viste passet, og vips hadde jeg fått et vindussete med ledig ved siden av. Snakk om digg!
Vi hadde bare beregnet helt greit med tid, så det var ingenting å stå og henge for. Rett til sikkerhetskontrollen.
Jeg pleier ikke å ha problemer gjennom der, og dette var ikke et unntak. Men å ta av seg belte i en kø som faktisk gikk jevnt fremover var litt komplisert.
Inn til utenlandsdelen er det nå blitt sluse, men han som sjekket pass og boardingkort var borte. Jaja...
Ingen grunn til å stoppe i taxfree-butikken, full fart mot gate 53!
Der var sperrer rundt gaten og en kø for passkontroll og boarding. Da jeg stod igjen med den lille stubben på boardingkortet som fortale hvor jeg skulle sitte ble jeg henvist til en kø som forsvant bak et forheng. Der var det ekstra sikkerhetssjekk som bestod i håndholdt metalldetektor og gjennomgang av baggasjen. Litt styrete men de var i det minste hyggelige.

Flyet
Å fly økonomiklasse særlig lenger enn 3-4 timer kan være en prøvelse, men jeg overlevde tydeligvis. Personalet var veldig hyggelig og det var pute og pledd i alle seter. Vi var litt forsinket fra Gardermoen, men tok igjen det tapte med god margin. I alle seteryggene var det en liten skjerm (en tanke større enn håndflaten min så jeg tipper 7-8 tommer) der man kunne se kart over flyturen med litt informasjon. I tillegg var det et ganske ok utvalg av film, serier, spill og musikk.
Jeg så "The Blind Side" og en episode av CSI New York.
Første måltidet ble servert over hardangervidda og bestod i oksegryte med ris eller kylling og potetmos. Jeg valgte første. Det var faktisk veldig godt. Underveis serverte de masse drikke, og det er vel bra med tanke på både generell hydrering av kroppen og faren for blodpropp når man sitter sånn og sturer. Mange av mine medpassasjerer var stadig oppe og strakk på bena, jeg kan nok bli mye flinkere til det.
Siste måltid ble servert i hui og hast etter at vi hadde begynt innflygningen til Newark. Det bestod i en kjip baguett med skinke og smeltet ost (amerikanere, altså...) og en eske med snacks. Der fant man potetgull (aner ikke hvilken smak) en suspekt sjokolade og en liten pose med uidentifisert innhold. Trenger jeg å si at jeg holdt meg unna?
Så landet vi den hardeste landingen jeg noen gang har vært med på, men vi hadde endel turbulens underveis, så det er nok grunnen.

Newark
Å komme til USA er litt av en jobb. Etter å ha gått rundt hele terminalen var det å stelle seg pent i kø til grensekontrollen. De sjekker pass og skjema for innreise, tar bilde og fingeravtrykk. Han dusten som betjente meg kunne med fordel vært mye hyggeligere. Det har de faktisk forpliktet seg til.
Så var det å hente baggasjen. Det som er litt fint her er at man ikke trenger å vente på baggasjen! Den venter på deg, for du har jo stått halve dagen i kø!
Så er det tollen, men det gikk superfort og han var faktisk ganske hyggelig.
Jeg hadde litt problemer med å finne frem til Avis. De ga inntrykk av at det fantes et kontor på terminalen, men etter mye om og men fant jeg ut at det var det ikke. Så da tok jeg monorail til leiebilområdet. Det gikk veldig smidig og vips var jeg ute på amerikanske veier i en liten Hyundai Elantra med en GPS som forsøkte å forklare veien.

Hotellet
Jeg bor på Residence Inn som er et Mariott hotell. Det er superfint og personalet er virkelig trivelig. Jeg skal vise noen bilder og fortelle mer om det senere.
Sjefen her har nylig flyttet hit fra Chicago, så han er like godt kjent som meg. :)
Hotellet ligger mer eller mindre inneklemt mellom et par motorveier og noen andre småveier. Man MÅ ha bil. Sånn er det bare. Men det var jeg jo også forberedt på.

Det kan bli interessant å se mer av nærområdet og bli litt mer kjent med kulturen. Enn så lenge har jeg opplevd lite håndfast men har mine tanker allerede. Heng med så skal jeg fortelle mer underveis!