Høflig møter nordmann

Jeg lovte å gjøre en liten billedserie om hotellrommet så her kommer den. Det er vel teknisk sett en suite, men samme det.

Når jeg kommer inn i suiten har jeg et lite kjøkken på venstre side. Der finner jeg kjøleskap med frys (ismaskin), mikrobølgeovn, oppvaskmaskin og to gass-kokeplater. Kaffe, te og mikropopkorn er selvsagt innkludert.

På høyre hånd er det en liten sofagruppe og et mikrokontor. Det blir litt sløvt å sitte i senga hele tiden, så jeg sitter for det meste i sofaen når jeg surfer på nettet (gjerne etter middag), mens tv-titting gjerne blir fra senga (TV-en vises ikke så godt her, men står mellom sofagruppen og senga). Gjett hva jeg skal kjøpe når jeg kommer hjem... :)

Så da er senga naturligvis lenger inn i rommet. En herlig dobbeseng med masse puter. Jeg sover veldig godt i den, eneste som er å klage på som ikke vises på bildet, er varme/AC annlegget. Det sitter på ytterveggen bak TV-en, og bråker ganske mye. Vel, bråk er jo litt subjektivt, men i begynnelsen føltes det som om den var drevet av en V8-motor.


Videre inn, blir vel bak kjøkkenet er først garderoben med håndvask, så dusj/badekar og toalett. Garderoben har todørers skyvedørsgarderobe på høyre side og masse skuffer på venstre. Stort sett alt man trenger og mer til.



Til slutt har jeg tatt et bilde fra senga og mot inngangsdøra. Det gir kanskje et helhetsinntrykk av rommet.

Betjeningen på hotellet er helt fantastisk, og helt i tråd med standarden på hotellet. Men det som slår meg er at
servicenivået generelt er helt annerledes her enn hjemme. Med unntak av en viss grensevakt på flyplassen, men alle regler
har jo unntak.
Overalt hvor man går blir man hilst og ønsket velkommen. (Nja, kanskje ikke Wal-Mart, men det var vel ikke helt forventet heller)
De aller fleste spør hvordan det går og setter selvsagt pris på at man spør tilbake. Det er litt uvant, men det kommer seg.
Jeg burde kanskje ha et skilt som sier "Norwegian" så jeg er unnskyldt?
De fleste restauranter har personale som åpner dører både inn og ut av restauranten, og ønsker deg velkommen. Jeg synes det gjør mye og særlig når man er vant
til å knapt bli vist til en plass.
Personalet er også veldig oppmerksomme på å rydde og fylle på. Det er mulig at det er økonomisk motivert, hva vet jeg, men det er trivelig uansett.
Man føler seg ivaretatt, og det liker jeg.
Mitt inntrykk er at amerikanere (i alle fall her i New Jersey) er mye mer personlige. Ingen av kursdeltagerne er fra området, og de ser ut til å leve opp til standarden de også.

Ved avreise tenkte jeg mye på dette med Sir og M'am, men det er nok ikke så utbredt. Det blir litt mer spesielt, men det forekommer. Faktisk mest på kurset, men det er en del av humoren til instruktøren vår. Hans humor er helt i min gate, men jeg merker at det er litt vanskelig å få til humoren andre veien. Tror det er litt sånn språkbarriere, og antar at det kommer etterhvert.
I dag fikk vi skyt for engelsken (har jeg sagt at en deltager er fra Danmark), og jeg liker å høre det. Engelsk har alltid vært viktig for meg, men selvsagt er jeg litt rusten nå etter så mange år hvor jeg ikke har hatt bruk for det på ukentlig basis. Men nå kommer det i full fart. Faktisk måtte jeg nesten konsentrere meg for å skrive på norsk her. Og det likevel når jeg snakker "norsk" med min danske venn.
Jeg får si norsk i gåseøyne for det blir fort litt dansk-tilpasset. Forskjellen ligger vel mest i tonefallet, og noen ord er litt... gammeldagse?
Vi har en fra Canada også, og han fortalte at hvis jeg syntes de var høflige her skulle jeg komme til Canada. For DER er de høflige!!
Jeg tenker spennende, men også "hva tenker de om nordmenn da?".
For all del, nordmenn er ikke bare drittsekker. Tro meg, jeg er stolt av å være nordmann, men vi har mye å lære om høflighet, og spesielt på kundeservice.
Mange butikker hjemme behandler kundene som noe plagsomt, hvilket er rart siden det er kundene de lever av.
Takket være en strøm av svensker til Norge har vi fått noe økende kundeservice i Norge også, men vi burde egentlig klart oss bra både uten svensker og amerikanere.

Høfligheten er nok ikke like fremtredede i trafikken, og det blir nok neste tema. For amerikanere og trafikk er noe underfundige greier. En venn av meg sa "amerikanere kan ikke kjøre bil", og det er jo rart siden alle kjører alltid. Heng med, så skal jeg fortelle mer!